Simon og Storm (Bazinga a Storm of Swords)

No guts, no glory!

rssrss facebooktwitterfacebooktwitter
I fjor gjorde norske Simon Tien Hansen rent bord på den prestisjetunge Westminster Dog Show i New York. Utstillingen er en av verdens mest prestisjetunge, og Simon stakk i fjor av med både BIR og BIM på sine to faraohunder fra eget oppdrett. I år skal Simon igjen spise kirsebær med de store i det store eplet, og han er i skrivende stund på vei «over there». Her kan du lese hans egne ord om forberedelsene!

Nå nærmer det seg snart avreise. I likhet med så mange nordmenn på 1800-tallet, tar vi turen over Atlanterhavet for å prøve lykken i USA. Vi reiser dog kun over for en hundeutstilling(!), så tidene har mildt sagt forandret seg de siste to århundrene.

Simon og Storm (Bazinga a Storm of Swords)
Simon og Storm (Bazinga a Storm of Swords)

Det er ikke hvilken som helst utstilling vi skal på – vi skal på selveste Westminster! Dette er USAs mest prestisjefylte utstilling; gruppefinalene og Best In Show arrangeres i Madison Square Garden – i hjertet av New York City – og sendes på direktesendt TV i USA. Alle rasebedømningene, som foregår på The Piers, streames live på Internett. Denne utstillingen arrangeres i midten av februar hvert år. I år går utstillingen av stabelen for 140. gang! Det er en opplevelse å bare være der, og det er intet mindre enn surrealistisk å vinne der!

Ikke åpen for hvermansen

Mye av prestisjen knyttet til Westminster går ut på at utstillingen kun er forbeholdt amerikanske utstillingschampions, og i løpet av de senere årene har utstillingen også åpnet for hunder som har 3-point, 4-point eller 5-point majors, altså poeng man trenger for å bli amerikansk champion. Man kan altså ikke stille en hund på denne utstillingen uten at den har blitt stilt ut og vunnet på utstilling i USA tidligere.

Faraohunden min Ch. Bazinga A Storm of Swords «Storm» vant sin inngangsbillett til Westminster da han i 2014 ble Winners Dog på den store amerikanske rasespesialen «The National» i Massachusetts med en 5-point major.

Det er dog ingen selvfølge å komme med på Westminster selv om man betaler og melder på sin hund i tide – det er nemlig et tak på 2800 hunder totalt på utstillingen (og pengene får man ikke tilbake dersom din hund ikke kommer med – det er 100 amerikanske dollar ut av vinduet!). De som får garantert plass på utstillingen er hundene som blir plassert blant topp fem på fjorårets mestvinnerliste i rasen, samt hunden som vinner Best In Show på sin «National» rasespesial året før. Disse hundene kommer garantert med dersom de meldes på. Alle oss andre må vente spent et par måneders tid før vi får en bekreftelse på at påmeldingen er i orden. Påmeldingen åpner i midten av november og stenger 4.desember.  Hvorvidt ens hund kommer med eller ikke, får man ikke vite før noen uker etter påmeldingsfristen har gått ut.

Dette betyr jeg rett og slett ikke kan ta noen sjans – jeg bestille flybilletter og plass til Storm på flyet lenge før jeg i det hele tatt vet om vi kan delta på utstillingen, ellers risikerer man a) at det ikke er flere billetter igjen, eller b) at alle hundeplassene på flyet er booket, eller c) at man får plass til både hund og eier, men at billettprisene er skyhøye.

Fant lykken

I fjor dro jeg til Westminster for første gang som utstiller (jeg var der i 2010 for aller første gang, men da kun som turist). Mitt oppdrett, kennel Bazinga, var da representert av Storm og hans kullsøster Summer (US GCh. Bazinga A Dream Of Spring For Mia), som jeg eksporterte til USA. Jeg stilte Storm i klassen «Bred-By Exhibitor», en klasse kun for hunder som stilles av sin oppdretter (og som ikke ennå er champions). I USA er utstillinger «big business», og de aller fleste hundene som presterer på toppnivå stilles av profesjonelle handlere, som ofte selv har egne assistenter, sjåfører, groomere osv. Mange hunder har også en økonomisk «backer» som finansierer handler-, reise- og annonseutgifter, altså hele «kampanjen» som skal hjelpe en hund med å «nå toppen». Da er det faktisk fint med en klasse som anerkjenner oppdrettere som stiller egne hunder! Storm skilte seg ut på andre måter også; han var den eneste faraohunden på Westminster som ikke allerede var amerikansk champion – han var den eneste «klassehunden». Etter at han ble bedømt individuelt i sin klasse, kom alle championene inn som han skulle konkurrere mot.

Slik så ringen hvor Kennel Bazinga fant lykken i fjor ut
Slik så ringen hvor Kennel Bazinga fant lykken i fjor ut

Summer var direktekvalifisert Westminster, og mottok to invitasjoner ettersom hun både var blant topp 5 på mestvinnerlisten samt at hun vant Best In Show på the National i 2014. Jeg hadde ingen særlige forventninger knyttet til verken Storm eller Summer på fjorårets Westminster – ikke på grunn av mangel på kvalitet, men fordi de ikke engang var 2 år da utstillingen gikk av stabelen. Det er vanskelig å beskrive følelsene som ruste gjennom kroppen da myndespesialist Gayle Bontecou utpekte Summer til BIR og Storm til BIM med en 4-point major!

Vi fant lykken i USA! Enhver oppdretters lykke. Dette er ikke hverdagskost for en forholdsvis ung oppdretter fra «lille» Norge (24 år på den tiden) og med ens første kull, spesielt om en tenker på den enorme og profesjonelle konkurransen som møter en i USA. Opplevelsen ga så god mersmak at vi prøver oss igjen i år! Mitt motto er «No guts, no glory» – man vinner ikke om man blir hjemme!

Så, nå er forberedelsene godt i gang. Vi prøver lykken igjen, selv om jeg er fullt klar over at det er svært usannsynlig at man klarer å overgå fjorårets Westminster. Flybilletter og hotellrom bestilte jeg allerede i september. Påmeldingen ble sendt 15.november, og bekreftelsen på denne fikk jeg 15.desember. Brev i posten med program og inngangsbilletter fikk jeg for en uke siden! Man får ikke tilsendt startnummeret før utstillingen, slik man får her i Norge. Man må vise inngangsbilletten på utstillingen, hvor man så får et armbånd som gir deg adgang til «VIP-siden» av utstillingsringene der utstillere kan oppholde seg, og først ved utstillingsringen får man nummerlappen! Hvis man er av den nervøse «må-printe-ut-all-nødvendig-info-og-ha-alt-klart-før-utstillingen»-typen, kan dette systemet gjøre en litt stressa! Spesielt første gang.

En del av forberedelsene går til å holde Storm i tipptopp form. Før en slik prestisjefylt utstilling kan den minste detalj være avgjørende. Faraohunden er en rase hvor man ikke kan skjule ulike aspekter ved hunden gjennom f.eks. klipping og grooming. «What you see is what you get». Det er en brukshund – en kaninjeger – som til alle tider skal være i god kondisjon og muskelmasse. Det er ikke alltid like lett å opprettholde formen, eller å evt. forbedre den, når vinteren står på som verst i Norge – spesielt det glatte føret gjør at man må ta en del forhåndsregler. Da hjelper det å ha en godt trent hund før vinteren setter inn – en god grunnformen er et stort pluss.

Dyrt stempel

Jeg har allerede begynt å skrive en huskeliste. Øverst på den står det: «Pass x 2″. Mitt eget og Storm sitt. Når man reiser til USA med hund, må hunden være rabiesvaksinert, og før inngang til Norge igjen må hunden ha blitt behandlet mot ormekur i løpet av de siste 24-120 timene. Man bør også gi beskjed til grenseveterinæren på Gardermoen om ankomsttid og flyvning, slik at du slipper å vente på en grenseveterinær i tollen – for det kan ta tid! Spesielt når man skal rett på jobb, som meg.

Utstillingsarrangøren skrev i sitt program i fjor at det skulle være en veterinær på utstillingen som kunne stemple passet i forbindelse med ormekuren, men den gang ei! Dermed måtte jeg gå ca én time hver vei til en veterinærklinikk helt på utkanten av Manhattan for å få stempel og signatur i passet – det dyreste stemplet i noen av mine hunders pass – det kostet over 100 dollar! Det er direkte livsfarlig å gå rundt i New York – det er det konstant kaos i trafikken, og man risikerer at både en selv og ens hund blir påkjørt ved nesten hvert eneste kryss. Men til tross for dette var det umulig å være sur og bitter. Dagen før var jo så å si den største dagen i min oppdretterkarriere. Og det hjelper når man får muligheten til å gå en riktig tur med ens hund forbi Times Square, Central Park og andre «perler» i New York. Det føltes som om vi gikk en tur i en amerikansk spillefilm.

New York er dog ikke så hundevennlig, om man ser bort fra Central Park. Den første dagen vi ankom hotellet, visste jeg ikke at hele underetasjen var gjort om til hundenes «potty, grooming and exercise area». Døgnville var vi også. Jeg husker at jeg stod opp kl.3 den første natten og var ikke det minste grann trøtt. I stedet tok jeg med Storm ut en tur på Manhattan (vi bodde på Hotel Pennsylvania, tvers over gata fra Madison Square Garden). Det var kaldt, mørkt, og det eneste jeg hørte var sirener i ny og ne i det fjerne. Det er asfalt overalt – ikke en eneste gressflekk. Både Storm og jeg fikk hjertet i halsen da søppelsekkene på gata begynte å røre på seg. Bare at det var ikke søppelsekker – det var hjemløse som lå og sov på gata med søppelsekker rundt seg, i den bitende kulda. Kontrasten til Norge kunne ikke ha vært større.

Det er overraskende lite man trenger å ta med når man har en rase som krever minimalt med pelsstell. I tillegg til passene, tar jeg med flybur og tralle, koffert med varme klær og hundemat, og håndbagasje med kamera, alle viktige papirer (man vil jo ikke plassere dette i kofferten dersom den tar seg en liten omvei på turen!), utstillingsbånd,  samt jobb-PC – man vil jo holde alle oppdatert, og muligens rekke å rette en bunke med norskstiler på flyet, noe som dessverre har en statistisk sannsynlighet nærmere null. For på flyturen til USA har man bare sommerfugler i magen, og på vei hjem igjen er man som regel sliten og må spare på kreftene før man skal rett på jobb igjen! Det at utstillingen alltid arrangeres på en mandag og tirsdag, gjør jo at man må ta desto flere dager fri fra jobb (i mitt tilfelle innebærer dette permisjon uten lønn, hvilket gjør turen enda dyrere), men er det én ting jeg vet, så er det at lidenskapen for hundene er mye større enn noe annet. Man lever bare én gang, og i enden så angrer man nok kun på de sjansene man ikke tok! Neste stopp: New York City!

Tekst/foto: Simon T. Hansen

Legg igjen en kommentar