Foto Vibeke Brath

Bør jeg DNA-teste hunden min?

rssrss facebooktwitterfacebooktwitter

 

Det utvikles stadig nye DNA-tester. DNA-tester er et veldig verdifullt hjelpemiddel i avlsarbeidet. Rasemiljøene har, til tross for gode avlsstrategier og iherdig avlsarbeid, slitt med å redusere forekomsten av enkelte sykdommer. Når en DNA-test blir tilgjengelig kan problemet med disse sykdommene løses «over natten» fordi man da kan unngå å pare to bærere (ved recessiv sykdom) og dermed hindre at det fødes syke valper.

Tekst: Kim Bellamy, avlskonsulent NKK / Foto: Vibeke Brath

DNA-tester

Gjennom DNA-tester kan man unngå at det fødes syke dyr og man trenger heller ikke å utelukke mistenkte bærere. De kan med sikkerhet kan plukkes ut, og trygt brukes i avl dersom de pares med en hund som er testet fri for tilsvarende sykdomsgen (ved recessive sykdommer). På den måten kan man bruke en større andel av populasjonen i avl, noe som bidrar til bedre genetisk variasjon.

Det er likevel viktig å være klar over at DNA-tester bare en nyttige dersom de brukes på riktig måte. Oppdretter blir nødt til å sette seg inn i hvordan testene skal brukes, og testens begrensninger.

Hvilke tester kan brukes på min rase?

Før man gjør en DNA-test på hunden sin er det viktig å undersøke om testen passer for den aktuelle rasen. At en test kan brukes på en sykdom på en rase, betyr ikke nødvendigvis at den kan brukes på samme sykdom hos en annen rase. For visse sykdommer kan det til og med være flere tester for samme sykdom innen én rase.

Hos irsk setter finnes det to ulike PRA-varianter. Illustrasjonsfoto: Thomas Ottesen
Hos irsk setter finnes det to ulike PRA-varianter. Illustrasjonsfoto: Thomas Ottesen

Et godt eksempel er øyesykdommen PRA. PRA forekommer i over 100 ulike hunderaser. Noen PRA-tester er gyldige for mange ulike raser, mens noen gjelder bare for en bestemt rase. Hos irsk setter finnes det to ulike PRA-varianter, og man bør derfor teste for begge to. Det er så langt oppdaget over 20 PRA-mutasjoner hos hund (Miyadera et al. 2012). I et nytt studie (Downs et al. 2014) undersøkte de blant annet om allerede tilgjengelige tester for PRA kan benyttes i flere raser. Som forventet, fant de ut at det kan man vanligvis ikke. I veldig mange raser er det altså ukjent hvilken mutasjon som gir sykdommen, og dermed ikke mulig å ta en DNA-test.

Et annet eksempel er sykdommen degenerativ myelopati (DM). DNA-test for denne sykdommen brukes i mange raser, men det er egentlig bare bevist at den er gyldig i en håndfull raser. I raser der det enda ikke er bevist at testen virker, bør man være tilbakeholden med å benytte den.

Bør jeg teste?

Man skal teste fordi det finnes et problem, ikke fordi det finnes en test. Foto: iStock
Man skal teste fordi det finnes et problem, ikke fordi det finnes en test. Foto: iStock

Dersom det finnes en test som gjennom forskning har vist seg å fungere på din rase, kan det være fornuftig å bruke den. Ofte må en sykdom være relativt utbredt i rasen for at det i det hele tatt skal være mulig å utvikle en test. Derfor er det mange av de tilgjengelige DNA-testene som kan være nyttige. Samtidig gjelder det samme her som ved andre screeningundersøkelser – man skal teste fordi det finnes et problem, ikke fordi det finnes en test!

DNA-tester bør bare brukes dersom sykdommen man tester for faktisk er et problem hos rasen.

Oppdrettere og raseklubber skal passe seg for at fokus på DNA-tester blir så stort at det overskygger fokus på for eksempel atferd eller andre helseutfordringer. Dersom det finnes en god DNA-test for en sykdom som er utbredt i rasen og har betydning for hundens velferd, skal man selvfølgelig benytte den.

Hvordan skal testene benyttes?

DNA-tester skal brukes for å kombinere avlsdyr på best mulig måte slik at man unngår at det fødes syke valper. Mange av testene for hund er for recessivt nedarvede sykdommer. Det vil si at bærere ikke selv er syke, men kan få syke avkom dersom de pares med en annen bærer.

Det er ikke ønskelig at alle bærere av en sykdom utelukkes fra avl, da det vil ha negativ effekt på den genetiske variasjonen i rasen.

Man må sørge for at bærere pares med en partner som er fri, slik at alle valpene blir friske. I de aller fleste tilfeller er det ikke sånn at andelen bærere i populasjonen vil øke dersom man bruker bærerne i avl. Vanligvis vil andelen bærere holde seg stabil, eller reduseres gradvis. Unntaket er import av bærere av nye sykdommer – disse bør man bruke med forsiktighet for å unngå å spre en ny sykdom i populasjonen.

Dersom man ønsker å avle på en hund med status «affisert» må man på forhånd sende en søknad til NKKs helseavdeling. For å få søknaden godkjent vil det selvfølgelig være en forutsetning at hunden pares med en partner som er fri. Hunden skal også være en god representant for rasen, og tisper må være i stand til å ta seg av valpene sine på en fullverdig måte.

Hvordan skaffe informasjon?

Dersom en raseklubb eller oppdretter vurderer å ta i bruk en ny DNA-test og er usikker på om testen er egnet, kan de ta kontakt med NKKs helseavdeling. De kan hjelpe til med å sjekke om testen er basert på publiserte forskningsresultater og utføres på en anerkjent lab. De kan også gi råd om anvendelsen av testen.

Dersom man ønsker at resultater fra en DNA-test skal kunne registreres på Dogweb kan raseklubben søke NKK om dette. NKK vil da vurdere om testen er god nok og om laboratoriet som utfører testen har gode nok rutiner.

For at resultat av en DNA-test skal kunne lagres i Dogweb må prøven være tatt av en veterinær som også har sendt prøven til laboratoriet fra sin klinikk, samt sjekket hundens mikrochip ved prøvetaking. For mer informasjon om DNA-tester som registreres i Dogweb, se nkk.no.

DNA-tester – verdifulle eller villedende?

Svenska Kennelklubben har laget en lærerik og interessant film rettet mot oppdrettere som ser nærmere på hva DNA-tester er, og hvordan man på best mulig måte benytter dette i avlsarbeidet.

 

Les mer:

 

Legg igjen en kommentar